Skytter

Skytter/minerer/skjøtter

Skytebas som sirkulerte mellom flere (par) borhauere/sprengere i gruva, ladet og avskjøt sprenghull.

S. var underlagt stigeren som kontrollerte hvert enkelt hull mht. kruttforbruk, hullets dybde og andre omstendigheter rundt avskytingen.

(Beskrivelsen refererer til Kongsberg Sølvverk, men en kan nok regne med at forholdene var noenlunde like ved andre verk i tidligere tider).

           S. tilhørte statusmessig en elite blant fagarbeiderne. 

Varia:

- Slik beskriver en tidlig 1800-talls kilde ansvarsforholdene ved mineringen ved Kongsberg Sølvverk: ”For nogenledes at holde Control med Forbruget af det Krud som af Skytteren reqvireres og udleveres ham af Stigeren bliver ethvert til Ladning skikket Hul udmaalt ved Stigeren eller en anden paalidelig mand der underretter Stigeren om Hullernes Dybde og øvrige Beskaffenhed, hvorefter han maa bedømme hvorvidt den of Skytteren forlangte Krudt Portion har været passende eller ei.

Det er derfor i dobbelt Henseende vigtigt at ingen betroes Skydningen uden den man veed har dertil nødvendig Erfaring, thi en uerfaren ville […] skade ved både å lade for sterkt og for svakt…”^[1]

- Om det å være s. i dynamittens tidsalder kan vi lese i Norsk Arbeidsmands historie:

”De store planene var det vel andre som la; men det krevdes skjønn og innsikt av hver mann. Fjellet og dets struktur er for eksempel et evig studium, hvordan minereren skal sette hullene for at salven skal bryte best mulig med minst mulig forbruk av sprengstoff. Enda mer spen­nende var dette i handboringens dager enn nå, da en borer det mangedobbelte antall meter pr. dag. Var borehullet ferdig, kanskje flere favner dypt, og «bren­ningen» gjort, kilovis av dynamitt på plass i «gryta», så var det et høytidelig øyeblikk når lunta ble tent. Ville resultatet bli tonnvis av fjell utsprengt, eller ville berget bare slå sprekker? Eller den livsfarlige muligheten: Ville skuddet ikke tenne, men lunta bli liggende og ulme og gloen kanskje nå fenghetta i det øyeblikket en var framme for å undersøke? Lunte og sprengstoff var ikke altfor pålitelige saker. Vinterstid frøs dynamitten og måtte tines opp. Det ble gjort på de forskjelligste måter. I den første tiden var det vanlig å bære den inne på kroppen, for eksempel i strømpeleggene. En kunne få vondt i hodet av lukten, men det samme fikk visst utøyet, som ellers gjerne fulgte brakkene i de dager. «Miten» hjalp mot slikt.”^[2]

- Det var ofte slik ved gruveanleggene at s. ble trukket i lønnen for den slitasje og det svinn som skjedde med borstålet. Det var ofte en stor grad av skjønn og vilkårlighet som lå til grunn for å trekke s. for dette. Derfor kunne det stundom oppstå konflikter. Fradraget ble kalt ’bortrekk’.^[3]