Skogfogd

Stillingsbetegnelse på privat og offentlig funksjonær med skogoppsynsoppgaver.

De verksansatte s. hadde bl.a. som oppgave å hindre ulovlig hugst, påse at forbud ble respektert, sørge for at hoggere og kullbønder fikk med seg all skog som kunne utnyttes og sikre gruver og hytter tilstrekkelig med setteved  resp. trekull.

S. var ofte personer med erfaring fra hyttedriften med førstehånds kjennskap til kravene til kvalitet og kvantitet når det gjaldt kull og ved. Hans ansvarsområde var gjerne knyttet til en spesiell hytte hvor han også kunne ha tilleggsfunksjoner som hytteskriver og kullfogd.

Offentlig ansatte s. er bare kjent som betegnelse på skoginspektørens betjenter i Røros-regionen hvor de skulle føre tilsyn med skogene i verkets forsyningsområde. I en kommisjonsrapport fra 1879 ble det hevdet at tilsynet var lite effektivt da det var for få s. i forhold til områdets utstrekning. De hadde heller ikke en lønn som tilsa at de skulle være i stadig virksomhet som oppsynsmenn. Etter kommisjonens mening hadde s. vesentlig vært opptatt med å sørge for verkets kullforsyning.^[1]

Skoginspektørembetet for Rørosregionen ble opprettet i 1753 og avskaffet i 1901.   

Varia:

- Med verkenes store brenselsbehov var trekullforsyningen en konstant kilde til engstelse. På Røros erkjennes det at "Werchets største Welstand bestaar udi Skofvens Conservation".  Det ble derfor ofte nedlagt forbud mot uønsket utnyttelse av skogen. S. kunne således få i oppgave å håndheve forbud mot å slå seg ned som rydningsmann,  barkflåing i hungersår og beiting. Særlig geitehold var dårlig likt blant verkseierne. F.eks. arbeidet Det nordenfjelske bergamt i 1693 sterkt for «Gied­dernes Afchaffelse»^[2], og i 1723 ble det ved Kongsberg Sølvverk nedlagt forbud mot geitehold innen cirkumferensen, ettersom geiter «ere Skovene til Skade, deels ved at afpil­le Barken og derved betage Træerne den Saft, de skulde voxe af, deels ved at der om Vinteren maae hugges Veed til dem, hvorved de unge Træer beskadiges».^[3]