Skjerpefeber

En situasjons- og tidsbestemt ’folkebevegelse’ drevet av drømmen om å finne verdifull malm ved skjerping, som regel etter at det er gjort interessante funn i et område.

Utbrudd av s. er i Norge særlig kjent fra tiden like etter 1860 da s. fór ”som en farsott over landet”, trolig utløst av oppdagelsen av de store titanforekomstene i Sokndal.^[1] Spesielt hektisk ble  det etter funn av gull og sølv. Her kan nevnes ’gullfeberen’ som oppsto på Bømlo etter at det ble startet gullgruvedrift der i 1882, eller som det ble sagt:”… efter guld-fundet paa Bømmeløen blev der taget et urimeligt stort antal anmel­delser paa guld…”^[2]Det var også store forhåpninger til sølvforekomsten i Svenningdal, Grane i Nordland. I følge den offisielle bergmesterstatistikken for 1883 rådet det da s. med ”Kaliforniske Tilstande”. En bølge av s. skyllet også over Hitra i forbindelse med en beskjeden drift på sølv der i 1880-årene. Tilsvarende tilstander oppsto også andre steder, og trolig representerer vestre sønnenfjelske bergmesterdistrikt en topp med 9000 anmeldelser i 1895, utløst av høye priser på det sjeldne mineralet thoritt. Det berettes at Bamble-folket på denne tiden gikk mann av huse og trålet skog og mark med hammer og spett for å skjerpe seg rike.

            Som det fremgår, registreres mange tilfeller av s. i perioden 1860-1895. I denne, på mange måter kritiske periode for norsk bergindustri, ble det gjort mange funn som senere ble utviklet til gruvedrift, særlig på det nye råstoffet, svovelkis. Blant  verk med historie tilbake til denne tiden kan nevnes Sulitjelma (1860), Vigsnes (1865), Undal (1870) Skorovas (1873) og Knaben (1880 og 1890).

            Svært ofte lå mulighetene for gevinst i å selge sine funnrettigheter til andre, ja, kanskje var dette motivasjonen for de fleste. I de mest hektiske perioder lå da feltet nokså åpent for svindlere og ”mellomhandlere” som tradet i et noe uoversiktlig marked. Her kan gjengis et par samtidige observatørers beklagelser over denne tingenes tilstand i 1890-årene da det var nokså heftig skjerpevirksomhet, bl.a. i Nordland. De skriver: …jævnlig forlanger [skjerpere og andre] aldeles latterlig høye priser for sine fund, der naturligvis som oftest er ubetydelige eller værdiløse. Det er neppe noget omraade i vort næringsliv, hvor der i denne henseende er drevet så meget svindel som her. Den naturlige følge heraf har igjen været, at selve vor bergverksdrift  først og fremst hos vore indenlandske kapitalister, i det senere ogsaa paa det udenlandske marked, er kommet i miskredit. Det er paa tide, at disse forhold forandres;…”^[3]