Seilbanking

Kommunikasjonsmetode som besto i å banke på heiselinene (seilene) for å gi beskjeder mellom de som arbeidet nede i gruven og mannskapet ved sjaktåpningen.

Beskjedene dreide seg vanligvis om stans i tønnetransporten, og om en malmtønne var klar til oppheising, men også om andre ting som ulykker osv.. Metoden var høyst usikker da linene (gjerne kjetting) kunne være flere hundre meter lange og passere flere ’avbrudd’ (knekker og bøyninger).

Til belysning av problemet kan gjengis et sitat fra Kongsberg Sølvverk fra 1736: ”Da sjaktene dag for dag blir dypere, mener vi at alle dype sjakter bør utrustes med en bankehammer, så anslager, styrter og driver kan kommunisere. Ved den nåværende seilbanking kan kjøringen ikke foregå særlig nøyaktig, heller ikke er det mulig å forstå bankingen korrekt, om det skal stanses eller kjøres opp eller ned.”^[1] Som det fremgår, anbefales det her å erstatte denne høyst ufullkomne metoden med et system, som på en klar måte kunne formidle beskjeder i den viktige kommunikasjonen mellom ’dypet’ og ’dagen’. Se oppslaget bankefelt for nærmere opplysninger om den nye kommunikasjonstekniken som ble innført på Kongsberg i 1736, og som der var i bruk til 1950-tallet.