Seigslagg
Tregtsmeltende og tyktflytende slagg som ikke rant ut av seg selv, men samlet seg i ovnsherden.
Dannelse av s. synes først og fremst å ha vært et problem i kobbersmeltingen under femtrinnsprosessen, men kunne også forekomme ved masovnsmeltingen.
Ved kobbersmeltingen dannet det seg s. både ved skjærsteinsmeltingen og svartkobbersmeltingen hvor den besto av seige, jernholdige klumper som raskt satte seg fast i herden. Dannelsen skyldtes trolig først og fremst jernets høye smeltepunkt på 1538 ºC, men kunne også ha sammenheng med manglende tilsetning av fluss. Man anså dannelsen som svært uheldig for smeltegangen og det var en av smelterens hovedoppgaver å holde ovnen fri for s..
Smelteren hadde teoretisk tre muligheter for å løse problemet:
1. Han kunne forebygge ved å:
- holde tilstrekkelig høy temperatur i ovnen og tilsette nok flussmidler, f.eks. kvarts eller kalk;
- med visse mellomrom røre rundt i slagget gjennom øyet i ovnsfronten for å forhindre tilstørkning;
- blande malmen på en hensiktsmessig måte, bl.a. ved å unngå å sette på for mye dårlig kaldrøstet malm (på skjærsteinsovnen).
2. Han kunne forsøke å løse opp s. som allerede hadde dannet seg ved å tilsette mer flussmidler, eller øke temperaturen.
3. Han kunne fjerne s.. Hvis s. hadde festet seg i herden, måtte det først løsnes med et spett hvoretter det ble trukket ut av ovnen med et krokverktøy. Fjerning måtte skje relativt raskt før slaggklumpen hadde fått satt seg så fast at det var umulig å få den ut.
Det synes som om smelteren som oftest måtte løse problemet ved å fjerne s..
S. fra skjærsteinsmeltingen inneholdt som regel ikke noe av interesse og ble bare kastet, mens s. fra svartkobbersmeltingen trolig gikk i retur til skjærsteinsmeltingen sammen med annet slaggmateriale.
Varia:
- Av de mange forsøk som ble gjort på forbedringer i smelteprosessen ved Stora Kopparberget på 1700-tallet, gikk et ut på å beskikke skjærsteinsovnen med urøstet kvartsrik malm i store stykker. Dette var arbeidsbesparende i første omgang, men medførte at det dannet seg mye s. som så ble "kosset" ut dvs trukket ut med den såkalte "kosskroken" som var den svenske betegnelsen på det verktøyet man brukte for å fjerne s.. Denne metoden, eller "kossningsbruk" som det ble kalt, ble etter hvert oppgitt og man gikk tilbake til "flytbruk". Denne historien er et godt eksempel på hvordan man arbeidet med metodikken, men endte opp med å vende tilbake til det gamle. Den gamle metoden lot seg utfordre fordi den var så komplisert, men den viste seg å være solid forankret i de metallurgiske og økonomiske realiteter under femtrinnsprosessen.