Platthammerhytte

Platthammerhytte/platehammerhytte/platehammarhytte/hammarhytte/håmmårhytte

Hytte for utsmiing av plater fra hammerkobber (se hammergaring).

I hytta ble kobberet utglødet i en egen glødeovn og hamret med vannhjulsdrevne hammere.

I Norge ble de to mest kjente hyttene anlagt av Rørosverket, en på Tolga og en på selve Røros. I tillegg ble det anlagt ytterligere tre h. i Trøndelag, bl. a. en i nærheten av Ranheim. Alle, unntatt Røroshammeren, måtte etter hvert innstille pga konkurranse fra svenske h..^[1]

Det er ikke kjent at det var h. andre steder i landet.

Varia:

- I 1774 var det pga den plagsomme konkurranse fra Sverige planer om å forby import av kobbertøy derfra. Dette ble det imidlertid ikke noe av da man innså at et slikt forbud bare ville føre til utbredt smugling over grensen som ville være vanskelig å hindre "…siden Norge ligger parallel med Sverige."^[2]

- Den første h. vi kjenner ble anlagt ved Tolga i 1703 og var i full drift fra 1706. I noen år ble det i tilknytning til hammeren også drevet en liten fabrikk for tilvirkning av kobbertøy som kjeler mm.

Tolga-hammeren var av enkleste slaget. Den hadde bare én hammer, én klippesaks og ikke noe "Valtze- eller Skiæreværk". Hytta produserte primært for hjemmemarkedet og forsynte kobberslagerne med "behøvendes Fladkobber". Driften synes stort sett å ha vært ulønnsom fordi man måtte svare toll og tiende av det ferdige produkt og fordi man av mangel på avsetning innenlands måtte selge "med Forliis udenrigs". Driften var derfor variabel. F.eks. var det rundt 1714 full driftsstans, og i 1760-årene var det periodevis drift bare noen uker i året. P. led under konkurranse fra p. i Sverige, fordi kobberet der var billigere og lønningene "… kun var 1/3 av hvad her i Landet betales." Det hele toppet seg da det i 1774 ble forhandlet med et svensk verk om en stor leveranse av takplater til Trondheim Domkirke. Ordren gikk til Tolga-hammeren bare etter direkte inngripen fra Generaltoldkammeret som nektet tollfri innførsel av de svenske platene.

Pga alle problemene foreslo Kommercekollegiet i 1775 å omdanne h. til et messingverk. Planen ble imidlertid lagt vekk pga de mange tilsvarende verk i utlandet, først og fremst i Sverige og Tyskland. Dessuten manglet Norge på denne tiden sink. Partisipantskapet viste sin store interesse ved tilby en belønning på 1000 rdl for den som leverte en avhandling "til Fornøielse" om et messingverk, samt en mindre premie på 50 rdl for den som kunne påvise sinkmalm i Norge. I 1779 foreslo kollegiet så å omdanne h. til et ullspinneri og veveri. Man så for seg et stort salg av "bommesi" [bomullstøy] til bergmannsdrakter på Røros uten å ta i betraktning at slikt tøy ville være mindre hensiktsmessig da "…den lange og kolde Vinter nøder Bergarbeiderne liksom andre at være vel klædde". Heller ikke dette forslaget ble det noe av. Hytta ble endelig nedlagt noen år etter at det ble anlagt h. på Røros.^[3]

- H. på Røros ble anlagt i 1795 med platehammer, kniphammer og spikerhammer, samt en smelteovn og en glødeovn med belger. Innretningene ble drevet av 3 separate vannhjul.

H. hadde gode tider under krigsårene 1807-1814 da det var vanskelig å eksportere garkobber, men desto lettere å få avsetning på plattkobber innenlands.^[4] Noen stor konkurranse fra Sverige var det jo heller ikke i flere av disse årene.

Platehammeren ble nedlagt i 1831.^[5] Hytta brant ned i 1843, men ble gjenoppbygget fire år senere. Hytta ble endelig nedlagt på slutten av 1860-tallet.^[6]