Kunstvann

Driftsvann til kunsthjulet som drev vannkunsten (pumpemaskineriet).

K. kunne være vann fra et naturlig vannløp, men ble pga av kunsthjulets vanligvis store diameter med overfall (som regel 10 m og over) gjerne forsynt med vann som var samlet sammen fra et dam- og rennesystem og ledet inn mot hjulet.

Varia:

- Vannmangel til kunstene var et stadig tilbakevendende problem, særlig på senvinteren da man i en del tilfeller måtte forlate gruver på dypet. Disse ble da langsomt fylt med vann som det tok lang tid å pumpe ut igjen etter at vårsmeltingen var kommet i gang og hjulene fikk driftsvannet tilbake. Et dyrt alternativ var å sette knekter til å håndpumpe gruvene.^[1]

- Fra Kongsberg Sølvverk finnes oversikter over magasineringskapasiteten ved verkets mange dammer. Noen var små med bare noen få dagers ”kunstvann”, dvs. nok driftsvann til (uten tilførsel) å holde en kunst eller serie av kunster i full og uavbrutt gang. Bjørn Ivar Berg som skriver om dette, sier han finner "... det interessant at slike begreper tas i bruk for systematisering og planlegging.” Han viser også til at ”Tilsvarende begrep ble brukt i Sachsen, der måleenheten «hjulvann» («Rad Wasser») i 1780 ble definert til 37,85 liter pr sekund.” Han siterer også en tysk historiker som fremhever fenomenet som et bidrag til moderne ingeniørvitenskaps forhistorie.^[2]