Kunstblikk

Jernplate som ble slått på av en hammer for auditiv kontroll av en vannkunsts (pumpemaskineris) gode og regelmessige gange.

 

K. kunne være opphengt på taket av huset som sto over sjaktåpningen (kaet). Hammeren var da montert i en egen stilling hvor skaftet ble løftet av en vippe som igjen ble beveget av en meddrager (liten stokk, kalt nappe) festet til den nærmeste av svingene i stangfeltet (kunstfeltet).[1] En annen metode var at hammer og plate var montert i en stilling rett under stangfeltet. På stangfeltet var det så festet en kloss som tok med seg hammerskaftet når det beveget seg.

 

Hvert slag betydde at hjulet hadde gjort en full omdreining. Intervallene mellom slagene ga presis informasjon om hjulets rotasjonshastighet som igjen kunne si noe om mengden påslagsvann på vannhjulet og om det skulle reguleres opp eller ned.[2] Regelmessig takt var tegn på at pumpe- og lenseverket i gruva fungerte som det skulle. Taktreduksjon, gitt samme vannpåslag, betydde at det manglet smøring på akseltappen eller andre steder. Taktøkning kunne skyldes at det ble slått på for mye vann, at pumpefeltet i gruven var brutt (f.eks. kjettingbrekasje ved bjørner), eller at det hadde oppstått lekkasjer i pumpene o.a. som reduserte motstanden i maskineriet.

 

Fotnoter

1. Brünnich 1804:37.
2. Brünnich nevner at man for eksempel fastsetter en minimumstid, her 8-9 sekunder mellom hvert slag [minimumsangivelse trolig fordi en raskere gang ville bety unødig belastning på maskineriet], og at det via slagfrekvensen på blikket ”skiønnes heraf det fornødne” [hva gjelder vannpåslaget]. (Brünnich ibid.).