Kobberlegeringer

Legeringer fremstilt ved sammensmelting av kobber og ett eller flere andre metaller, først og fremst sink, tinn, jern, sølv, nikkel, aluminium, mangan og beryllium.

Kobberets sentrale plassering i det periodiske system og metallets mange gode egenskaper som god styrke, seighet, korrosjonsbestandighet, lettbearbeidelighet og formfyllingsevne har gitt mange muligheter for å danne nyttige legeringer.

De mest kjente k. er bronse (kobber-tinn), messing (kobber-sink) og nysølv (kobber-nikkel-sink). Den tradisjonelle tinnbronsen er i dag en av flere bronser i en gruppe legeringer med kobber som hovedbestanddel. I denne gruppen finnes også spesialbronser som aluminiumsbronse, berylliumbronse (berylliumkobber) og silisiumbronse hvor kobber og tinn bare delvis inngår.

En tidligere velkjent legering var tombak/tambak som bestod av rundt 85 % kobber, resten sink og noe tinn. Tombak fikk etter polering en gullgul farge og ble derfor brukt som gullimitasjon.

Varia:

- Det er mange tusen år siden menneskene skjønte at innlegering øker materialfastheten.

Grunnlaget for bronsealderen er således oppdagelsen av at en blanding av kobber tilsatt litt tinn, omtrent i forholdet 9:1, ga et produkt med langt større hardhet enn det rene kobber og det rene tinn. Dermed kunne bronse brukes bl.a. til våpen som dolker, sverd, spyd og økser. Fønikerne solgte våpen eller bronse til den som hadde råd til å kjøpe, og da grekerne stormet Troja, ble det kjempet med bronsevåpen kjøpt av fønikerne for sølv fra grekernes sølvgruber i Laurion, sørøst for Athen.^[1]

- Tinnrike legeringer er svært slitesterke og korrosjonsbestandige og brukes derfor bl.a. i glidelagre.

- Bronse med ca 30 % tinn ble i oldtiden brukt som speil på grunn av sin glansfulle overflate.

- Kobber og tinn finnes sjelden innenfor samme område.^[2] Bronsefremstilling forutsatte derfor som regel handel mellom fjerntliggende områder.^[3] Dermed kan en sette bronse inn i en samfunnsutvikling preget av økt spesialisering og organisering, og i siste instans fremveksten av storsamfunn.^[4]

- De første metall-legeringer var kjent allerede 3000-2500 år f. Kr., hvor man har funnet at egypterne legerte kobber med opptil 4 til 8 % arsen for å oppnå en mye større hardhet. Noen har kalt denne legeringen for arsen-bronse eller «hvit» bronse. Tinn-bronse er funnet i Egypt fra denne tiden, men de egyptiske inskripsjonene forteller at kunsten og metallene kom fra Syria.^[5]

- Legeres nikkel med kobber, beholder materialet den hvite nikkelfarge inntil 60 % Cu. Da først slår fargen om til en gyl­den tone som blir mørkere med økende kobberinnhold. Legeringen 60 % Cu – 40 % Ni benyttes til mynter og er det billigste materiale som kan illudere sølv i fargen.^[6]

- Legeringer av messingtype, «hvitt kobber», skal ifølge Aristoteles (384–322 f.Kr.) være fremstilt ved smelting av kobber med tilsats av en egnet jordart (sinksilikat?).  Det var et asiatisk folk ved Svartehavet, messinøkene, som stod for fremstillingen og det er muligvis navnet på dette folkeslaget som har gitt legeringen sitt navn. Også romerne fremstilte messing og både prydgjenstander og mynter fra det 1. århundre f.Kr. er funnet å inneholde 15–20 % sink. Impregnering av kobber med sinksilikatet galmei var i bruk frem til omkring 1800, da man tok i bruk metallisk sink for fremstilling av messing.^[7]

Det har blitt gjort forsøk på å fremstille messing ved sammenpressing av kobber og zink.

Messing har ikke blitt produsert i Norge (muligvis med unntak for Konnerudverket ved Drammen), mens dette var en betydelig industri Sverige.

- Tombak ble brukt som gullimitasjon i gjørtlerarbeider som knapper, spenner og smykker. Ble også brukt i urkasser slik at "tombak" fikk tillegsbetydningen (stort) lommeur.

"Tambak"  er av øst-asiatisk opprinnelse.  På malayisk betyr "tambaga" kobber, og i Indonsia var "tambayk" betegnelsen på en legering med lik andel gull og kobber.

Andre betegnelser på tombak var "uekte bladgull" og "fransk gull".

Seigerkobber var ettertraktet som råvare for produksjon av tombak fordi dette kobberet etter seigringsprosessen var befridd for nesten all svovel og derfor ikke så lett anløp eller ble mørkt.