Ekstraksjonsverk

Ekstraksjonsverk/extraktionsverk 

 

1. Metallurgisk anlegg for utvinning av metallene i kisavbrannen etter røsting av kismalm. 2. Betegnelse på fellingsanlegget for utluting av restkobberet i skrov fra kjernerøstingen. 3. Betegnelse på et verk som drev leieraffinering av nikkelmalm.

 

Ad. 1. Et e., A/S Det Norske Extraktionsverk, ble grunnlagt av Orkla og Sulitjelma i 1915 og sto ferdig i 1918 (3/4 eid av Sulitjelma). Verket ble anlagt i Fredrikstad i tilknytning til celluloseindustrien som siden århundreskiftet var blitt storforbrukere av svovelkis til fremstilling av sulfittlut. Verket ble nedlagt etter få år pga prisfallet etter krigen.[1]

Et, trolig mindre verk, ble anlagt ved Knarrvik ved Bergen og ble drevet i regi av A/S Den norske Superfosfatfabrik. Anlegget kom i gang i 1919, men synes bare å ha vært i drift noen få år.

Orkla og Sulitjelmaverket anla også et verk i Sverige, A/B Oskarshamns Kopparverk i Oskarshamn (3/4 eide av Orkla, ¼ av Sulitjelma). Orkla hadde da allerede, i 1911, anlagt et eget verk i Bochum, Tyskland, like ved sin hovedkunde.

     En stor aktør på dette markedet var Duisburger Kupferhütte hvor det gjennom årene ble produsert betydelige mengder metall med basis i norsk eksportkis.[2],[3]

     Det kan også nevnes at industrigründeren Nils Petterson som bl.a. sto bak grunnleggelsen av Sulitjelmaverket, hadde et eget ekstraksjonsverk i Hälsinborg som prosesserte avbrannen på kobber, sølv og gull. Metodene som var utviklet her, ble også anvendt ved kobberverket i Oskarshamn.

     Jernoksidet (Fe2O3) i residuet etter ekstraksjonen, den såkalte purpurmalmen, ble som regel solgt som jernmalm til jernverkene.

     Ad 2. Se Sindings metode.

     Ad 3. Betegnelsen er brukt på Hommelvikens ekstraksjonsverk (ca 1885-1892) for kobber og nikkel i Malvik kommune øst for Trondheim. Nikkelmalmen kom bl.a. fra Hosanger ved Bergen.[4] I dag ville vi vel kalt verket et raffineringsverk, slik man vanligvis omtaler Xstrata Nikkelverk, tidligere Falconbridge, i Kristiansand.

 

Varia:

- Den omfattende norske eksporten av metallholdig kis førte snart til at vesentlige deler av "vår" metallproduksjon flyttet utenlands. Som eksempel kan nevnes at fra halvparten og opp til 80 % av "norsk" kobber år om annet ble produsert ved utenlandske e. fra 1870-årene og fram mot århundreskiftet. Iberegnet dette volumet økte landets totalproduksjon av kobber betraktelig slik at Norge ved slutten av perioden kunne regnes som Europas 4. største kobberprodusent.[5] En beregning fra 1926 viser videre at kobber utvunnet av eksportert svovelkismalm oversteg den samlede norske hjemlig kobberproduksjon gjennom tre hundre år med ca 30 %.[6]

 

- Anlegg "… af et Extraktionsverk paa et bekvemt beliggende Sted ved Kri­stianiafjorden var spådd av prof. Johan H.L. Vogt i 1904. Han tenkte seg også at man "…i en endnu fjernere Fremtid […] muligens i Forbindelse med et saadant Verk [ville] faa en Masovn til Nyttiggjørelse af "purple ore" …".[7] Dette ble det imidlertid ikke noe av.   

 

Fotnoter

1. Det fremgår ikke av kildene om verket også produserte svovelsyre, eller om det bare var avtaker av kisavbrann etter svovelsyreproduksjon ved andre fabrikker som Lysaker kemiske Fabrik.
2.  Duisburger Kupferhütte ble grunnlagt 1876 av store tyske svovelsyreprodusenter. Bedriften var en sentral for kisbehandling, distribuerte svovelkis til svovelsyrefabrikkene og mottok i retur kisavbrannen for metallutvinning. D.K. var en av de første hytter i verden av denne typen. 
3. Midt på 1880-tallet ble det anlagt et e. i Helsingborg som bl.a. behandlet kis fra Røros. Kisen gikk først til svovelsyrefabrikker i Syd-Sverige og Skjælland, deretter ble kisavbrannen sendt til Helsingborg hvor kobbergehalten på 2,5 % ble utvunnet. Et e. var også i gang i Falun. (Vogt1887(596):171).
4. Opplysningene om dette verket er i det tilgjengelige kildematerialet få og usikre. Det var eid av svenske interesser, og ansatte tidlig på 1890-tallet den svenske ingeniøren Victor Hybinette, senere kjent oppfinner av en metode for utvinning av høyrent nikkel ved elektrolyse. Om han allerede ved sitt opphold i Hommelvik drev med noen form for eksperimentering med elektrolyse, vet vi ikke, bare at han gjorde noen prosessforbedringer. Hybinette ble noen år senere en av de tekniske grunnleggerne av Kristiansands Nikkelraffineringsverk (1910), i dag Glencore, som baserte sin produksjon på Hybinettes patenterte metode for fremstilling av høyrent nikkel ved elektrolyse.
5. Vogt 1895(317):216,227.
6. Foslie 1926:23. Forfatteren tar utgangspunkt i et gjennomsnittlig Cu-innhold i den eksporterte kis på 2,36 % fratrukket ekstraksjonstap.
7. Vogt 1904(487):8