Blest

Blest/vind/blåseluft

Betegnelse på luft som presses gjennom belgpiper eller rør inn i en smelteovn, herd (1.) eller smie med belger eller annen blåsemaskin.

B. brukt ved smelting hadde flere, både direkte og mer indirekte, funksjoner. B. hadde direkte påvirkning på smelteprosessen ved at den oksygenrike luften økte forbrenningen og dermed temperaturen på forbrenningsstedet. I mange sammenhenger bidro luftstrømmen også til slaggdannelsen ved oksidasjon av forurensninger, se bl.a. kobbergaring.

            Av mer indirekte art satte b. smeltebadet i bevegelse slik at aske, slagg o.lign. kom i drift bort fra badets overflate og dermed bedret smeltens eksponering for ild og oksygen, samtidig som bevegelsen bidro til at ferdigsmeltet metall lettere kunne synke ned og samle seg mot bunnen av smeltekaret (pga av sin høyere egenvekt). Ved avdrivningen i sølvmetallurgien drev b. bort den giftige blyrøyken fra herden(1.) slik at arbeidet kunne gå uhindret mens prosessen pågikk.

            Kunnskap om b.s styring under smelteprosessen var en av smelterens viktigste ferdigheter. En erfaren smelter visste f.eks. når b. skulle være hurtig og sterk og når den skulle være mindre heftig og langsom mm.   

            Det ’motsatte’ av b. er naturlig trekk.

            Jevn blest var nødvendig for god ovnsdrift. For å oppnå det, arbeidet spissbelgene alltid i par ved hver ovn slik at den ene sugde inn luft, mens den andre blåste. Ved Widholms blåsebelger ble løsningen å samle b. fra flere belger i et felles ’blestrom’ før luften gikk ut i ovnene/herdene. Senere kom dobbeltvirkende blåsemaskiner med tilnærmet kontinuerlig innblåsning.

            På 1800-talet ble det stadig gjort forsøk med bruk av oppvarmet blåseluft, særlig mot slutten av jernverksperioden (1860-årene). Først bruktes vedfyrte varmeapparater til blåseluften, senere tok man selve masovnsflammen i bruk til oppvarming av lufttilførselen.^[1],[2]

Varia:

- Helt fra jernalderen har man brukt belger i jernfremstillingen. Det var ikke tilstrekkelig bare med trekull, man måtte på en eller annen måte øke lufttilførselen for å komme opp i de temperaturer som var nødvendig for å bearbeide jernet. Med de enkle, håndholdte blåsebelgene ble ikke jernet flytende, men det ble bearbeidbart. Den videre utvikling av smelteknologien hang nært sammen med utviklingen på blestsiden: Først da vannhjulet ble brukt som motor for drift av blåsebelgene oppnådde man trykk nok til å drive luften opp gjennom større lag av malm og brensel i en masovn.

- Blestfunksjonen sto sentralt i hyttefolkenes bevissthet. Det viser bruken av begreper som påblåsing og nedblåsing som vanlig brukte fagord for starting hhv. stansing av ovnsdriften. Også ’blåsing’ ble brukt, både som synonym for ’smelting’ og for den tid smeltingen pågikk.