Anriking/anrikning/anrigning/malmrikning (ty. Anreicherung)
1. Oppkonsentrering av metallinnholdet i en malm fram til det foreligger et (tilnærmet) rent metallprodukt. 2. Betegnelse på et rikere malmparti i en forekomst.
Ad 1. A. er det overordnede målet for all malm- og metallbearbeiding ved bergverk og smeltehytter.
Ved a.:
- reduseres mengden masse som skal håndteres og smeltes;
- reduseres mengden uinteressant masse som skal transporteres;
- fjernes forurensninger som kan forstyrre de metallurgiske operasjoner;
- utvides verkets reservegrunnlag ved at fattigere malmer og godser kan utnyttes.
For å skille verdimetall fra annet gods i malmen har det blitt utviklet et høyt antall metoder. Felles for disse er at de alle er volumreduserende enten ved at uholdig/fattig masse frasepareres, eller ved at verdimetallet isoleres.
Avfallsstoffene fra disse operasjoner vil typisk være uholdig/fattig berg-/malmmasse, slagg, forskjellige typer residuer, gass, slam.
En tredje mulighet, som man særlig kjenner fra eldre sølvmetallurgi, er å anrike ved å tilsette gods med høy gehalt til gods med lavere gehalt før smelting, se anrikningssmelting.
Fraseparering av uinteressant masse skjer bl.a. ved grovsjeiding, pukking med påfølgende sjeiding, vasking, slagging, avgassing (ved smelting, røsting, poling).
Isolering av verdimetall skjer bl.a. ved flotasjon, elektrolytisk raffinering, amalgamering, sementering, blysmelting (sølvmetallurgi), seigring, kjernerøsting, utluting og magnetisk separasjon.
Som det vil fremgå, foregår anrikningen både ved tørrveisbehandling (pyrometallurgisk) og ved våtveisbehandling.
Fellestrekket for tørrveisbehandling er bruk av oppvarming og ild (røsting og smelting) i flertrinnsprosedyrer for å skille ut og raffinere metaller fra malmer og mellomprodukter fra oppredning og smelting (sliger, konsentrater, skjærstein, verksbly, råjern osv)
Ved våtveisbehandling trekkes metall ut av malm på kjemisk vei ved at malmen først oppløses i vann, salter og/eller syrer; deretter blir metallet utvunnet fra oppløsningsvæsken ved utfelling og som regel påfølgende filtrering.
’Anriking’ er i moderne faglitteratur ofte gitt en trangere betydning enn i denne artikkelen, da avgrenset til en betegnelse på operasjoner på oppredningsnivå, som flotasjon.
Varia:
- Den a. som skjer i naturen gjennom geologiske prosesser som utfelling og krystallisasjon, erosjon og sedimentering har ført til en lokal konsentrasjon av metallforbindelser som ofte er mange ganger den a. som foretas av mennesker, da det vanligvis vil være stor forskjell på den gjennomsnittlige forekomst av et gitt metall i jordskorpen og de forekomster vi finner økonomisk drivverdige. F.eks. er gjennomsnittlig forekomst kobber i jordskorpen 68 ppm, dvs 68 g pr tonn, mens vanlig gehalt i norsk uoppredet kobbermalm er 2 %, eller 20 kg pr tonn, dvs kobberet er i dette tilfellet anriket gjennom geologiske prosesser, f.eks. ved avsetninger fra hydrotermale strømmer (varmtvann) 294 gg, mens en a. fra 2 % til 100 % rent Cu vil være en a. på ’bare’ 50 gg. Dette betyr igjen at uten den naturlige a. ville kostnadene ved fremstilling av kobber vært det mangedobbelte av det vi opererer med i dag.
I et malmletingsperspektiv blir da den store forskningsoppgaven å finne ut hvordan naturen klarte å oppkonsentrere mineralene til drivverdig malm. Hvis vi forstår hvordan disse prosessene foregikk, blir vi bedre istand til å finne nye økonomisk interessante malmleier. Teoridannelse og metodeutviklingen for vitenskapelig basert malmleting skjøt fart i mellomkrigstiden, ikke minst takket være innsatsen til den norske professoren Victor M. Goldschmidt, også kalt geokjemiens far. Se også malmdannende prosesser.