Innhold og bruksinfo

• Innledning
• *Grafitt
• *Apatitt
• *Kull

For Word:
- For rask tilgang til kapittel i teksten nedenfor, ta kopi av *xxxx (Ctrl +C) ovenfor, deretter søk (Ctrl+F), lim inn (Ctrl+V).

- Ønsker du sidetall på utskrifter, må du bruke printmenyen (Ctrl+P), deretter Flere innstillinger nederst og krysse av i boksen Topptekst/bunntekst.

- 'Først, størst'- tekstene ligger innrykket med punktmarkering. Nærblikkene ligger i margen med egen overskrift.

 - Fagord er lenket til nettstedets Leksikon for nærmere forklaring og utdyping.

--------------------------------------------------------------------------

Innledning

Vårt fjellrike land er rikt på nyttige mineralressurser. Gjennom mange tusen år har berget vært en gavmild naturressurs for produksjon av alt fra enkle steinredskaper til brynestein, kvernstein, metaller, svovelkis, industri- og energimineraler, prydstein og byggeråstoffer. Vi skal her se litt nærmere på tre av de ikke-metalliske mineralressursene grafitt, apatitt og kull – en full gjennomgang av denne gruppen mineralressurser ville sprenge alle grenser for en bok som dette.   Grafitt, apatitt og kull er tatt med fordi disse mineralene er produsert ved underjords bergverk, mens de øvrige mineraler for en stor del er tatt ut i åpne dagbrudd. Grafitt og apatitt er dessuten blant våre første industrimineraler med en historie tilbake til 1700- og 1800-tallet, mens industriell produksjon av produkter som kalk, kvarts, magnesitt, talk, olivin, blokkstein, skifer, grus og pukk, for det meste tilhører 1900-tallet og vår egen tid.

Godt saltet = godt bevart

Kanskje var steinsalt det viktigste mineralet for menneskene i tidligere tider da salt ble brukt til å konservere mat. Kelterne drev gruvedrift på steinsalt og solgte sitt salt over store deler av Europa. Moderne saltgruvedrift i Salzburg, Østerrike, har støtt på mer enn 2000 år gamle gruver drevet av kelterne. Man fant også forulykkede gruvearbeidere, nedsaltet og godt bevart!^[1] 

*Grafitt

Grafitt er et bløtt, svart, rent kullstoffmineral som har fått sitt navn fra det greske "graphein", som betyr å skrive. Bruksområdet er kjent allerede fra prehistoriske hule-malerier, og så tidlig som på 1400-tallet er grafitt brukt til smeltedigler i Bayern. Grafitt er av samme grunnstoff som diamant, men har, på grunn av forskjeller i mineralenes krystallstruktur, nærmest motsatte egenskaper, bl.a. er grafitt et av de bløteste mineraler vi kjenner, mens diamant er det hardeste.

            Første gang det er rapportert om grafitt i Norge er i 1751, fra Kvinesdal i Vest-Agder. Trolig dreier dette seg imidlertid om en forveksling med molybdenglans. Sikrere er første melding om grafitt i Nord-Norge ved Trondheims-biskop Johan E. Gunnerus som i 1761 beretter om ”…et Fjeld, [i Gullesfjorden, Kvæfjord, Sør-Troms] hvor man finder Blyant, som man har prøvet ved at pudse Jernovner og at skrive dermed, hvortil den er ganske fortreffelig.”^[2]

            Grafitt har blitt tatt ut ved i alt fire verk i Norge, hvorav tre i Nord-Norge. Det største, Skaland Grafitverk A/S på Senja i Troms, er fremdeles i drift (2014). Grafitt er første gang omtalt på Senja i 1817, men varig drift kom først i gang i 1932 da man tok i bruk den moderne oppredningsmetoden flotasjon, en teknologi som ga grunnlag for stabil og lønnsom drift ved Skaland fram til flotasjonsanlegget brant ned i 1985. Ved hjelp av betydelig offentlig innsats ble verket bygd opp igjen og det er i dag påvist reserver for minst 50 års drift i området. Verkets sluttprodukt, et konsentrat med opp til 95 % karbon, brukes bl.a. til ildfast materiale, bremsebånd i biler og blyanter.^[3] Mye av grafittetterspørselen går nå til produksjon av oppladbare batterier. F.eks. går det med 35 kg grafitt til batteriet i én Nissan Leaf.^[4]

            Det eldste grafittverk vi kjenner er Det Englisdahlske Blyants- og Isenfarveværk i Gjerstad prestegjeld, Aust-Agder. Verket fikk privilegium i 1768 og ble i første omgang nedlagt i 1775. 10 år senere ble verket igjen forsøkt drevet, men uten varig suksess.

 

• Den første kvinne som tok opp et bergverk her i landet, var så vidt vites enken etter siste eier til Englisdal grafittverk da hun fikk privilegium på verket i 1785.^[5] 

 

Ingen nye grafittverk ble så tatt opp før det ble startet drift ved Jennestad grafittgruver, Sortland i Vesterålen, like etter århundreskiftet 1900. Regulær gruvedrift ble oppgitt i 1914 og har senere ikke kommet i gang til tross for en rekke initiativ.

            Landets fjerde grafittverk, også med kortvarig drift, var Rendalsvik grafittverk, Meløy på Helgeland. Her ble gruvedrift tatt opp i årene 1933/34, men oppgitt allerede i 1945. Verket ble avviklet i 1947 og det er senere ikke drevet på grafitt i Rendalsvik.^[6] I driftsperioden ble det bygget opp et fullskala bergverk med bl.a. taubane, kraftverk, laboratorium, mekanisk verksted, smie og arbeiderboliger. På det meste arbeidet det 200 mennesker i gruvesamfunnet.^[7]

            Grafitt er et kritisk mineral i EU. Norge har i over 100 år vært Europas største produsent av grafitt og har potensial for å finne flere forekomster.^[8]

 

*Apatitt

Apatitt finnes på forholdsvis få steder i landet, mest i Sør-Norge på strekningen Langesund-Lillesand. Det er imidlertid i senere tid (2010) gjort lovende apatittfunn i Misvær, Bodø kommune.

            Apatitt inneholder fosfor og brukes av kunstgjødselindustrien til å produsere fosfat som er en viktig bestanddel i kunstgjødsel.

            Gruvedrift på dette mineralet har i all hovedsak foregått i Kragerø-Bamble-området. Driften i og rundt Kragerø ble tatt opp i 1853 med vekslende og begrenset drift i flere forskjellige gruver fram til 1918. Langt mer betydelig var virksomheten ved Ødegården verk i Bamble som på høyden rundt 1880 var det nest største bergverk i Norge med 350 ansatte.^[9] Ødegården ble drevet i tre perioder, 1874 -1921, 1923-26 og 1940-1945.

Apatitt – litt deg

Apatitt utgjør hoveddelen av emaljen i tennene våre og inngår i knoklene.

*Kull ^[10]

Drivverdige, norske forekomster av energimineralet kull finnes bare på Svalbard. 

  Eneste forekomst i Norge utenom Svalbard er på Andøya, det såkalte Ramsåfeltet, der det har vært gjort flere forsøk på kommersiell drift uten at det har kommet til varig drift.

            Kullforekomstene på Svalbard er kjent fra tiden like etter at øygruppen ble oppdaget i 1596. Etter å ha blitt brukt som bunkers på båter eller tatt med til fastlandet av lokale fangstfolk gjennom flere hundre år, ble det igangsatt kommersiell utnyttelse på begynnelsen av 1900-tallet. Kappløpet om de mineralske ressursene på Svalbard startet i 1899 da ishavsskipper Søren Zakariassen hentet den første last med kull for salg i Tromsø. Med dette inntrådte en helt ny situasjon for øygruppen. Etter 300 år med utnyttelse av de biologiske ressursene ble det nå kullene som dannet basis for den menneskelige aktivitet, og med helårsdrift i en helt annen skala enn tidligere.

            Mange nasjoner engasjerte seg. Først ute var engelskmennene som startet kullgruvedrift og anla den første helårlige gruvebyen i 1905. Senere kom så nederlendere, russere, svensker og amerikanere. Foruten kull, ble det forsøkt med marmorbrudd og det ble lett etter metaller som kobber, jern, sink, bly og gull, samt olje, men til nå (2016) er det bare kullforekomstene som har vist seg drivverdige.

            Fra norsk side er det selskapet Store Norske Spitsbergen Kullkompani (SNSK) som har vært av størst betydning. Selskapet startet driften i 1916 etter oppkjøp av et amerikansk selskap. I 1934 kjøpte selskapet også området rundt Svea der svenskene hadde produsert kull frem til 1926 da en brann satte en stopper for virksomheten. SNSK har drevet med kullgruvedrift helt til våre dager, bare avbrutt av krigsårene 1941-45 da befolkningen ble evakuert. Anleggene ble, etter iherdig motstand fra en liten norsk styrke, ødelagt av tyske tropper i 1943, men raskt bygget opp igjen etter krigen. Et annet stort, norsk selskap var Kings Bay Kull Kompani A/S som produserte kull mer eller mindre sammenhengende i Ny-Ålesund fra 1916 til 1962 da gruven ble nedlagt etter en kraftig eksplosjon. I dag (2014) er SNSK og det russiske Trust Arktikugol de eneste gjenværende gruveselskapene som driver kulldrift på Svalbard.

            Svalbard var på begynnelsen av 1900-tallet et ingenmannsland uten noe lovverk som kunne regulere virksomheten på øygruppen. Dette var en uholdbar situasjon for bergverksselskaper og investorer og under trykk fra gruvedriften presset det seg etter hvert fram et regelverk slik at virksomheten kunne skje i mer kontrollerte og forutsigbare former.

            Etter at Norge overtok Svalbard i 1925 var det lenge den omfattende norske gruvedriften som sørget for det solide nærvær myndighetene ønsket for å markere norsk suverenitet på øygruppen. I dag suppleres gruvedriften med turisme, undervisningsaktiviteter og forskning som i dag er den viktigste virksomheten på Svalbard, for en stor del konsentrert til Ny- Ålesund. Fra å være et rent gruvesamfunn har bosettingen utviklet seg til å bli et senter for internasjonal naturvitenskapelig forskning og miljøovervåkning.

            På midten av 1970-tallet ble SNSK kjøpt av staten samtidig som det ble investert betydelig beløp i Longyearbyen slik at byen endret karakter fra å være en mannsdominert ”company town” til et moderne familiesamfunn av høy standard.

            Kullene på Svalbard ligger som plater (fløtser) i fjellet med tykkelser som varierer fra 0,6 til 1,8 m. Siden 1916 og frem til 2011 har SNSK produsert 48,6 millioner tonn kull. Basert på tall fra noen år tilbake utgjør imidlertid produksjonen på Svalbard bare 0,1 promille av verdens samlede kullproduksjon.

            Kull er i dag verdens ledende energibærer for produksjon av elektrisk kraft.