Til tettingskjerne i dammer og renner brukes "rosentorv". Denne torva var i alle fall før i tida omgitt av et mystikkens skjær. Den skulle for det første være meget sjelden, utbredelsen skulle i det vesentlige begrense seg til Kongsbergtraktene, den skulle være rosa, eller ha rosa fibre (herav navnet), og ha en helt enestående tettingsevne. Kjennetegn på god rosentorv er imidlertid følgende:
* Den skal være mørk brun av farge, nærmest som ekte geitost. Blir den liggende i luft, mørkner den raskt og blir nesten helt svart utenpå. Dette ytre laget er imidlertid sjeldent mer enn etpar mm tykt.
* Den skal ha tydelige fibre, men strukturen i de plantene som har dannet torva skal ikke være bevart
* Den skal være tydelig lagdelt, slik at en med letthet kan dele den med sida av hånda.
* Den skal være fri for røtter og kvister
* Når en gnir ut ei prøve mellom fingrene, skal den kjennes "fet" ut, omtrent som fjellsmør. Er det for mye fiber i torva, vil den kjennes ru, er det for lite vil den kjennes såpeaktig glatt.
Slik torv kan en rimeligvis finne over hele landet. Tekniske undersøkelser viser at den dannes av bladmoser og karplanter i myrer, som f.eks. gjengroende myrputter. Navnet er sannsynligvis en variant eller dialektuttale av det tyske ordet for torv, "Rasen".
Torva stikkes ut i terninger på 12 tommer i torvtakene, eller "rosenstikkene". En stikker seg ned i trappetrinn til en kommer på fjell eller på dårlig torv. For å beskytte rosenstikkene mot uttørring ledes vann inn i dem når en er ferdig med å ta ut torv. En torvterning kalles en "rosen"; de bør helst brukes med det samme de er stukket ut, men kan lagres i inntil ei uke om de beskyttes mot uttørring. Skal dammer og renner bli helt tette, må løsmasser fjernes helt ned til fjell, og rosen stampes inn fra bunnen av.
Rosenene legges i et fast mønster i alle slags torvfyllinger, som en ville lagt opp en klinksteinsmur, med lagene forskjøvet ei halv torv fram og til sida i forhold til hverandre slik at det ikke blir noen vertikale sprekker i torvfyllingen. Hvert lag stampes med ei "jomfru", eller tråkkes til før neste lag legges. En slik ferdig stampet torvfylling kalles en "rosensett".
Rosensettene må beskyttes mot tæle og uttørring: Tørker eller fryser de, vil det oppstå mengdevis av små sprekker, som gjør at hele setten må byttes. Derfor må dammene være fulle hver vår og høst, for å få gjennombløtt rosensettene før sommertørke og vinterkulde. De store steinmurene demper temperatursvingningene og bevirker at kun det aller øverste laget i rosensettene i dammene formulder. Rennene må alltid føre vann vinterstid for å hindre frost. Om sommeren kan de tåle ei ukes tørke, unntaksvis 14 dager, om været er kjølig og fuktig.
Kilder:
Morten Thrane Brünich: "Beretning om Grubevæsenet", Bergverksmuseet skrift nr 2, Kongsberg 1983.
Aasmund Tveiten: "Anvendelse av torv i dammer" Teknisk Ukeblad nr 43, 1955.
Odd Arne Helleberg: "Rosentorv" Norsk Teknisk Museums tidsskrift "Volund" 1981.